Livet på Madagaskar

For å bare starte en plass.. Vi har fått tilbakemeldinger om at det ikke er mulig å kommentere på bloggen (merkelig nok), så det skal vi prøve og få rettet opp igjen!

Akkurat nå sitter vi for øyeblikket inne mens det auser ned ute.. Stearinlyset er kommet på (da man ut i fra strømmen å dømme skulle tro det var disco), kortene er på bordet og bloggen er under oppdatering. Vinen skulle ha stått på bordet, men den ble skippet ettersom det ble både øl og vin til middagen ute.

Nå har vi alt hatt tre vakter på sykehuset og det ser ut for at det kan bli ganske så spennende. Alle er for øvrig enige om at å gå visitt tre timer i strekk kan bli litt i meste laget, men dette vil nok variere litt fra lege til lege:) Hurra for lørdagen!! (ingen visitt på oss i dag). Det er mye vi må tolerere å se, med andre ord så er det ting vi bare må godta uten at vi nødvendigvis trenger å akseptere det. På to vakter har vi lært å suturere (eller sy for mannen i gaten) og vi har vært med på flere operasjoner, blant annet fjerning av prostata, omskjæring av en liten gutt, men den mest spennende var nok keisersnittet. Hege har for øvrig vært med på dette før, men det er uansett rørende å se et nytt liv komme til verden:)

Mariel og Hege i sitt peneste antrekk her om dagen

Den nyfødte prinsen

Vi har opplevd at det er en del ulike ritualer i forbindelse med operasjoner. Hvis det er noe som er skjært bort (eksempelvis en svulst) skal dette vises til familien før det "kastes". Dersom kirurgen har fjernet en svulst må han altså umiddelbart etter operasjonen ut og vise den til familien. Dette henger gjerne sammen med troverdighet? Vi har bare slått oss til ro med at det ikke er alt vi skal forstå.

Når det gjelder de forutgående dagene, så kommer man ikke utenom å måtte skrive om været (da det har blitt en STOR del av oppholdet her). Snakk om å være skiftende! Som dere sikkert har fått med dere er det regntid her nå - og det er begynt å bli ganske tydelig. Det var vel først i går at det for alvor gikk opp for oss hva en REGNtid faktisk innebærer. Og det er: ØSENDE REGN, TORDEN OG LYNBYER om hverandre - det kan ikke en gang beskrives. Det har bokstavelig talt regnet inn lukkede vinduer (og med det fant vi fort ut at gulvet i stuen ikke er helt i vater). Når sant skal sies, så regner, tordner og lyner det tidvis om hverandre, men i neste øyeblikk er det frem med faktoren igjen. Det letter altså heldigvis inni mellom, slik at solen får komme til. Vi skal uansett ikke klage, da vi hadde noen nydelige dager i starten takket være en forsinket regntid. Under de største tordenbyene ligger Ida mildt sagt under bordet (kan ikke akkurat si at Hege er så langt unna), mens Mariel tripper på trappen og er klar med campingstolene - hun vil uuut! Jeg vet ikke om alle har fått det med seg, men Mariel er opprinnelig fra Finnmark (noe det dessverre er for sent å gjøre noe med) og der er det visst tradisjon å sitte ute i slikt vær (det skal visst være veldig koselig?!). Kristine derimot vet ikke sine arme råd mot denne splittede gruppen, så hun joiner både livet under bordet og utetiden med Mariel.

Alle på sykehuset (og de fleste på gaten) er smilende og blid! De hilser og er bare utrolig hyggelige med deg. Hvis man er trist og lei, er det bare til å ta seg en tur ut på gaten, så skal man se hvor mange venner man får:) Det er bare så utrolig kjekt å treffe på alle disse menneskene. Det tok ikke lange tiden før vi ble imponert over hva folk får til med enkle midler (kreativiteten) og evnen deres til å klare seg med lite. Den materielle fattigdommen er imidlertidig i øynefallende, noe som utfordrer deg sterkt både på sjel og sinn. Hus, klær, gater, fortau, kanaler, boder - alt er så kontrastfylt til Norge og øynene fanger så fort det som er uvant for oss. Det går ikke en dag uten at noen fester øynene på noe nytt. Det er samtidig utrolig hva man kan oppleve hvis man tar i mot velviljen, åpenheten og ikke minst ærligheten som møter oss. Hva man klarer å ta innover seg på en gang er imidlertidig en annen sak. Det er ganske uvirkelig å være her.. Når skal vi våkne..? Oppholdet til nå føles veldig langt, men det henger nok sammen med at vi har opplevd såpass mye på kort tid. Allerede på en uke har vi truffet mange fine mennesker som vi vil ta med oss videre.

Tilfeldig knipsing på vei til butikken

 Hvis dere ser godt etter, så kan dere se et forsøk på å skaffe seg husly

Offentlig "søppelstasjon" (en av de få..)

På sykehuset er det også en annen verden enn hjemme i Norge.. Hjemme hadde vi for eksempel ikke kunne fulgt en operasjon ved nærmest å holde kirurgen i hånden. Kirurgene er veldig opptatt av at vi skal komme nærmest mulig (Ida stod for ekempel så nærmt i dag at "cystesaften" sprutet rett i øyet på henne) og vi må bare ta så mange bilder vi vil. I Norge hadde det forresten aldri skjedd at moren til et lite barn kom inn bakveien til operasjonssalen (med ett teppe i hånden), mens barnet var "åpnet" på operasjonsbordet. Moren trakk seg imidlertidig fort ut, og det regner vi med at var fordi at hun så at operasjonen var i gang.

                                               

Noen flere bilder fra "operasjonsavdelingen":

En av operasjonsstuene (den største)

Steriliseringssentralen (eller hva vi skal kalle det..)

Etter sykehusvakten måtte forresten enkelte av oss ut å spise kjøtt. Noen er med andre ord redd for å bli vegetarianer (det gjelder i hvert fall IKKE Kristine). Vi andre er ganske sikker på at hvis Kristine ikke hadde fått noe annet enn havregrøt og rundstykker innabords i dag, hadde hun begynt å tilberede oss levende. Hun trengte mildt sagt bare se på oss en gang før alle var med på å spise ute. Maten var STRÅLENDE! Bortsett fra desserten og kaffen..

Arche: Restauranten vi spiste på

I forhold til morgendagen, så var alle klar for nok en arbeidsdag, men det ser ut for å bli en etterlengtet fridag i stedet, ettersom vi ikke skal treffe kontaktpersonen vår igjen før på mandag. Alle ser frem til dette! Noen ekstra timer på morgenkvisten har da aldri vært å forakte.. Det er uansett ikke noe lett for oss å sette begrensninger på arbeidsdager, da vi storkoser oss, så det var faktisk godt at noen andre gjorde det denne gangen. Tre tidlig på rad synes faktisk å være bra, da det er mye inntrykk og uttrykk på veien. Vi har ellers på den korte tiden funnet ut at: Uten mat og drikke duger helten (Hege) ikke! (tolkningen er fri, men det finnes faktisk en fasit).

Hilser fra alle!

Ps: Leif Inge hilser også. Han er forstått noe sjenert (og farten er den samme), så noe bilde har vi ikke rukket å få enda - vi prøver derimot stadig.

Vi har det bra! Ingen bekymringer! Veloma!