Det nærmer seg slutten..

Helgen begynte med at en firehjulstrekker kom og hentet oss på fredag og vi tok av sted mot Ambrosita "Amboscha" for en overnatting før vi skulle videre å besøke Nasjonalparken Ranomafana.

Vakker natur (for ikke å snakke om ungdommene..)

Den artige sjåføren! (vi trenger gjerne ikke å spesifisere dette mer..)

Turen til Ambrosita skulle ta 1,5 timer men tok 2,5 timer da dette tydeligvis var "African time". Sjåføren snakket bra engelsk og var en stor kilde til informasjon om tradisjoner, skikker og kultur. Feks fikk vi vite at i noen stammer var det en meget spesiell måte å be om en families tilatelse til å gifte seg med datteren. Frieren må ha med seg 7 konvolutter med ulike pengebeløp i til familiens hus som skal gies i ulike tidspunkter i samtalen. Første konvolutt gies hvis familien åpner døren, konvolutt nr 2 for å si god dag og komme inn, nr 3 gies til fremtidig svoger for at han skal snu seg vekk når frieren snakker om kjærlighet, nr 4 til familien når de aksepterer hans frieri, nr 5 for å kompensere for "tapet" av datteren, nr 6 for å si takk, nr 7 for å si hadet.

I Ambrosita var vi innom et trefigurmarked da Ambrosita er kjent for sine mange tresorter. Her fikk vi se hvordan en treklosse ble en nydelig blomstervase på 1 minutt. Mektig imponert og pengene forsvant deretter.  Det skal også nevnes at markedet lå i en bakgård med frittgående høns og barn. Natten tilbrakte vi i to flotte utskjærte bungalower hvorpå Ida, Kristine og Mariel trodde Hege kom til å ta med seg en av veggene i kofferten hjem. Hege lurte også på om hun kunne slippe unna med en stol fra restauranten i håndbagasjen. Shopaholiker you say??

 

Vi stod opp tidlig lørdags morgen for å reise videre til Ranomafana, som btw uttales brølende av gassere (!!) Turen tok 4 timer i en meget varm bil da temperaturen lå på rundt 30 grader (sa dere 10 minus hjemme?) Da vi kom frem gikk vi rett og badet i det lokale svømmebassenget, men avkjølende var det ikke da vannet var fra varme kilder. I stedet for å kjøle oss av i bassenget kjølte vi oss med andre ord av på land.

Etter at mørket hadde senket seg for kvelden for vi på nattsafari langs bilveien som går forbi nasjonalparken. Med lommelykter jaktet vi på kameloner av ulike slag som hang og dinglet i trærne, frosker og den minste arten av lemurer, som er et nattedyr. Vi hadde egen guide som ledet oss både lørdag kveld og søndag morgen i regnskogen. Det viste seg at vi ikke nødvendigvis måtte inn i regnskogen for å se de forskjellige dyreartene, mange hadde en (lei) tendens til å dukke opp inne i bungalowen vår. Vi traff blant annet på en fjern slektning av Leif, Arntstein, som er like rask, men ca tjue ganger så stor.

                                                                  Bilder fra Regnskogen

Lemuur!! *Check*

Fra nattsafarien. Hege fant sin prins! (svigermorsdrøm eller?)

Kristine trosser frykten, mens Hege bokstavelig talt holder seg selv i hånden

Hege kommer sterkt tilbake!

Arntstein..

I regnskogen fikk vi se lemurer på nært hold, og kamera gikk nesten varmt der vi knipset som en gjeng japanere. Japanere var det faktisk ingen av, og da vi hørte frasene "den sidder på grenen der op" og "nu e den hæær" dukket opp skjønte vi raskt at det var et scandinavisk mangfold som var samlet under grenen i regnskogen på Madagaskar. Vi fikk også testet motet da guiden vår bød oss opp til å holde en slange.

Bilturen hjem var lang og særdeles humpete, da sjåføren vår ville vise oss den gamle veien nordover. Her var det bare å holde på hatten og prise seg lykkelig over at vi hadde firehjulstrekker. Da vi hadde halvannen mil igjen til Antsirabe fikk vi oppleve skikkelig uvær, med spektakulære lyn og buldrende torden som overgår selv de heftigste brak i Norge. Dessuten skjønte vi hva som menes med tropisk regn. Bygene var så kraftige at det ikke gikk an å se veien gjennom frontruta, og på et tidspunkt måtte sjåføren faktisk stoppe bilen fordi det var null sikt.

Bare for å lette på trykket, tok vi med et litt mer idyllisk bilde på vår vei

På mandag var vi tilbake på sykehuset, og nå har vi vært med på sykepleieoppgaver, som sårskift, sette pvk, henge opp intravenøs væske og gi antibiotika. Nå er det bare to vakter igjen på sykehuset før vi drar videre til Mauritius(!!). Det er vel sånn typisk når man endelig er begynt å bli litt "varm i trøyen" at man er ferdig. Nå på slutten skal alt som ikke er blitt gjort, gjøres! Høyt på listen ligger holding av baby! Det svir når vi bare står å ser på! Prøver å finne en setting der vi kan spørre..

                                                 Sårskift på den postoperative avdelingen

For å nevne noe av det som vi har ledd av de siste dagene, har det gått i wheelchair/PET som stod på en eske på sykehuset, som Mariel og Ida så på veien inn til en operasjon, og ble stående å fnise av! Fikk noen rare blikk fra kirurgene, og det ble ikke bedre når Ida sa hun likte ølet her veldig godt. Lurer virkelig på hva de tenker om oss av og til :)

Noe annet morsomt som må nevnes er at Mariel prøver å lære gassisk for full hals, og forsøker å overhøre hva de sier til hverandre før eller på slutten av samtalene. Hun plukket opp ett ord, "zotch". Lite visste hun at hun hadde gått rundt hele dagen og sagt skje til alle pasientene :) Tror den gassisken må legges litt på hyllen for denne gang!

Dette blir nok den siste og avsluttende bloggen for vårt opphold her på Madagaskar. Det har vært både spennende, lærerikt og utfordrende og med det har det uten tvil satt dype spor. Vi vil si takk til alle som har fulgt oss på denne reisen, da det har vært veldig kjekt å titte innom bloggen, både tidlig og sent, for å lese kommentarene. MISAOTRA BETSAKA.



Mange klemmer fra alle oss!

Ps: Julestemningen er i anmarsj også her (selv om litt enda gjenstår)! Julesangene er med andre ord på, pynten er kommet i noen butikker, men det kræsjer gjerne litt med farge (hos noen), vær og temperatur.. (??!)

                                                                                                                                      
                                                                                                                                           - Kristine & Co

Hei og hå, nå reiser vi på tur!

Et lite blogginnlegg før vi reiser på tur. Vi har ikke oppdatert så mye de siste dagene, fordi det har vært hektiske dager med jobbing på sykehuset, soling og bading og ikke minst handling (dvs. Hege).

Vi har hatt mange lærerike dager på sykehuset nå som vi begynner å få være med å assistere legene på ulike operasjoner. Vi har vært med på for eksempel omskjæring, brokkoperasjoner og keisersnitt. Det er kjempe spennende, men mye å huske på, spesielt når utstyr uttales på forskjellige "språk" fra gang til gang! Vi har også rukket å få en liten innføring i anestesi, og hvordan rutinene er på det her.

Kirurgene ser visst ut for å være en egen rase, også her flirer de flittig under operasjonene. Vi har en sterk mistanke om at vi bidrar til det gode humøret ettersom gjennomsnittshøyden gjerne ligger en smule under norsk standard. Det er ikke sjeldent vi dukker ned under både boder, trafikkskilt og dørkarmer.

Til helgen har vi tenkt oss til sydligere strøk på jakt etter lemurer. Vi reiser klokken to i morgen med egen bil og sjåfør med nasjonalparken Ranomafana som "final destination". Retur søndag kveld.

Ps: Vel overstått bursdag til Tore, pappa'n til Ida, som fylte hele 50 år i går og som fremdeles ikke har et eneste grått hår! (Håper bursdagsSMS kom frem til Puerto Rico). Vi vil samtidig sende en stor bursdagshilsen (på forskudd) til Roald, pappa'n til Hege, som fyller år i morgen! Håper dagen blir fin:)

                                                                       Ida in action!

                               Mariel konsentrerer seg for fullt (litt nærsynt kanskje?
                                     Hun glemmer nok ikke brillene neste gang..)

Utstyr må pugges, daglig "hjemmelekse"

"To fluer i en smekk"

Mange gode klemmer fra utenlandsfarerne!

Livet på Madagaskar

For å bare starte en plass.. Vi har fått tilbakemeldinger om at det ikke er mulig å kommentere på bloggen (merkelig nok), så det skal vi prøve og få rettet opp igjen!

Akkurat nå sitter vi for øyeblikket inne mens det auser ned ute.. Stearinlyset er kommet på (da man ut i fra strømmen å dømme skulle tro det var disco), kortene er på bordet og bloggen er under oppdatering. Vinen skulle ha stått på bordet, men den ble skippet ettersom det ble både øl og vin til middagen ute.

Nå har vi alt hatt tre vakter på sykehuset og det ser ut for at det kan bli ganske så spennende. Alle er for øvrig enige om at å gå visitt tre timer i strekk kan bli litt i meste laget, men dette vil nok variere litt fra lege til lege:) Hurra for lørdagen!! (ingen visitt på oss i dag). Det er mye vi må tolerere å se, med andre ord så er det ting vi bare må godta uten at vi nødvendigvis trenger å akseptere det. På to vakter har vi lært å suturere (eller sy for mannen i gaten) og vi har vært med på flere operasjoner, blant annet fjerning av prostata, omskjæring av en liten gutt, men den mest spennende var nok keisersnittet. Hege har for øvrig vært med på dette før, men det er uansett rørende å se et nytt liv komme til verden:)

Mariel og Hege i sitt peneste antrekk her om dagen

Den nyfødte prinsen

Vi har opplevd at det er en del ulike ritualer i forbindelse med operasjoner. Hvis det er noe som er skjært bort (eksempelvis en svulst) skal dette vises til familien før det "kastes". Dersom kirurgen har fjernet en svulst må han altså umiddelbart etter operasjonen ut og vise den til familien. Dette henger gjerne sammen med troverdighet? Vi har bare slått oss til ro med at det ikke er alt vi skal forstå.

Når det gjelder de forutgående dagene, så kommer man ikke utenom å måtte skrive om været (da det har blitt en STOR del av oppholdet her). Snakk om å være skiftende! Som dere sikkert har fått med dere er det regntid her nå - og det er begynt å bli ganske tydelig. Det var vel først i går at det for alvor gikk opp for oss hva en REGNtid faktisk innebærer. Og det er: ØSENDE REGN, TORDEN OG LYNBYER om hverandre - det kan ikke en gang beskrives. Det har bokstavelig talt regnet inn lukkede vinduer (og med det fant vi fort ut at gulvet i stuen ikke er helt i vater). Når sant skal sies, så regner, tordner og lyner det tidvis om hverandre, men i neste øyeblikk er det frem med faktoren igjen. Det letter altså heldigvis inni mellom, slik at solen får komme til. Vi skal uansett ikke klage, da vi hadde noen nydelige dager i starten takket være en forsinket regntid. Under de største tordenbyene ligger Ida mildt sagt under bordet (kan ikke akkurat si at Hege er så langt unna), mens Mariel tripper på trappen og er klar med campingstolene - hun vil uuut! Jeg vet ikke om alle har fått det med seg, men Mariel er opprinnelig fra Finnmark (noe det dessverre er for sent å gjøre noe med) og der er det visst tradisjon å sitte ute i slikt vær (det skal visst være veldig koselig?!). Kristine derimot vet ikke sine arme råd mot denne splittede gruppen, så hun joiner både livet under bordet og utetiden med Mariel.

Alle på sykehuset (og de fleste på gaten) er smilende og blid! De hilser og er bare utrolig hyggelige med deg. Hvis man er trist og lei, er det bare til å ta seg en tur ut på gaten, så skal man se hvor mange venner man får:) Det er bare så utrolig kjekt å treffe på alle disse menneskene. Det tok ikke lange tiden før vi ble imponert over hva folk får til med enkle midler (kreativiteten) og evnen deres til å klare seg med lite. Den materielle fattigdommen er imidlertidig i øynefallende, noe som utfordrer deg sterkt både på sjel og sinn. Hus, klær, gater, fortau, kanaler, boder - alt er så kontrastfylt til Norge og øynene fanger så fort det som er uvant for oss. Det går ikke en dag uten at noen fester øynene på noe nytt. Det er samtidig utrolig hva man kan oppleve hvis man tar i mot velviljen, åpenheten og ikke minst ærligheten som møter oss. Hva man klarer å ta innover seg på en gang er imidlertidig en annen sak. Det er ganske uvirkelig å være her.. Når skal vi våkne..? Oppholdet til nå føles veldig langt, men det henger nok sammen med at vi har opplevd såpass mye på kort tid. Allerede på en uke har vi truffet mange fine mennesker som vi vil ta med oss videre.

Tilfeldig knipsing på vei til butikken

 Hvis dere ser godt etter, så kan dere se et forsøk på å skaffe seg husly

Offentlig "søppelstasjon" (en av de få..)

På sykehuset er det også en annen verden enn hjemme i Norge.. Hjemme hadde vi for eksempel ikke kunne fulgt en operasjon ved nærmest å holde kirurgen i hånden. Kirurgene er veldig opptatt av at vi skal komme nærmest mulig (Ida stod for ekempel så nærmt i dag at "cystesaften" sprutet rett i øyet på henne) og vi må bare ta så mange bilder vi vil. I Norge hadde det forresten aldri skjedd at moren til et lite barn kom inn bakveien til operasjonssalen (med ett teppe i hånden), mens barnet var "åpnet" på operasjonsbordet. Moren trakk seg imidlertidig fort ut, og det regner vi med at var fordi at hun så at operasjonen var i gang.

                                               

Noen flere bilder fra "operasjonsavdelingen":

En av operasjonsstuene (den største)

Steriliseringssentralen (eller hva vi skal kalle det..)

Etter sykehusvakten måtte forresten enkelte av oss ut å spise kjøtt. Noen er med andre ord redd for å bli vegetarianer (det gjelder i hvert fall IKKE Kristine). Vi andre er ganske sikker på at hvis Kristine ikke hadde fått noe annet enn havregrøt og rundstykker innabords i dag, hadde hun begynt å tilberede oss levende. Hun trengte mildt sagt bare se på oss en gang før alle var med på å spise ute. Maten var STRÅLENDE! Bortsett fra desserten og kaffen..

Arche: Restauranten vi spiste på

I forhold til morgendagen, så var alle klar for nok en arbeidsdag, men det ser ut for å bli en etterlengtet fridag i stedet, ettersom vi ikke skal treffe kontaktpersonen vår igjen før på mandag. Alle ser frem til dette! Noen ekstra timer på morgenkvisten har da aldri vært å forakte.. Det er uansett ikke noe lett for oss å sette begrensninger på arbeidsdager, da vi storkoser oss, så det var faktisk godt at noen andre gjorde det denne gangen. Tre tidlig på rad synes faktisk å være bra, da det er mye inntrykk og uttrykk på veien. Vi har ellers på den korte tiden funnet ut at: Uten mat og drikke duger helten (Hege) ikke! (tolkningen er fri, men det finnes faktisk en fasit).

Hilser fra alle!

Ps: Leif Inge hilser også. Han er forstått noe sjenert (og farten er den samme), så noe bilde har vi ikke rukket å få enda - vi prøver derimot stadig.

Vi har det bra! Ingen bekymringer! Veloma!

Første dagen på sykehuset!

Da har vi hatt vår første dag på sykehuset. Dr Harison var ikke til stede i dag så vi fulgte en annen lege. Vi begynte med legevisitten som varte i ca 3 timer, noe som skyldes at det var 1 lege på ca 43 pasienter. Her var alt fra krokodillebitt, keisersnitt, trafikkulykker til en mann som hadde fått fingen avbitt av sin kone (Kulturforskjell?). Pasientene låg 4 sammen bak ett forheng, og ca 16 pasienter i hver stue. Også her, som i Norge, er korridorpasienter et kjent fenomen. En av de største forskjellene vi la merke til var antall pårørende som var hos pasientene. Hele familien tar seg av pasienten.



På slutten av vakten fikk vi være på operasjonssalen og vi fikk sett på nært hold da kirugene fjernet ett bryst pga en tumor. Kirurgene var kjempe imøtekommende og vi fikk svar og forklaringer på alt vi lurte på. Vi fikk ta bilder og vandre mellom to operasjoner om vi ønsket det.

"Marienn Kristine, Idah og Hedge"

Vi gjenkjent mye av utstyret som vi bruker i Norge bare at her var det fra en annen "tidsalder".

I dag har vært vårt første møte med tropisk regn, uten forvarsel. Ikke akkurat til å unngå da slusene åpnet seg. Man kan ikke kalle det duskregn lizm! Skulle nesten tro vi bodde i en blikkboks og ikke et murhus. BØNDENE ER GLAD, VI ER BLEIK!




I går kveld stiftet vi bekjentskap med vår nye leieboer, Leif Inge. Han og alle barna hans bor på kjøkkenet. Det er ikke så lett å bli kjent med han da han løper veldig fort.

Da Leif Inge er tidvis ganske sjenert ble det et portrett denne gangen.

Når skomringen kommer skjerpes alle sanser. Da sitter det plustelig 4 paranoide som slår vilt rundt seg ved den minste bevegelse. Finmarkingen er satt på saken, da hun synes å ha best erfaring på dette området.








Kristine har btw fått igjen sin etterlengte koffert! Hun ville ikke slippe taket på den før den var trygt innelåst på rommet sitt.

PS: Alle gratulerer mammen til Hege, May Britt, med vel overstått bursdag! Hurra!

"Masse glad i deg Mamma"

-Ida Kristine & co

I like to moove it, moove it!

Dagen i dag har forsvunnet like fort som de andre. Vi var relativt tidlig oppe, spiste frokost før vi dro på sykkeljakt. Vi fikk ganske raskt leid hver sin sykkel (mot Mariel sitt førerkort) og tok avsted! Målet var den store innsjøen Andraikiba, som ligger ca. 7 kilometer vest for Antsirabè. Tiden fløy! Solen var faktisk ikke så aller verst i dag, eller den var jo varm siden Mariel ble ganske så rødmussen på hendene, til tross for at hun har skrytt på seg at hun aldri blir solbrent(skulle kanskje lånt faktor 50 av Hege, eller Hedge som de sier her). Vi fikk i ettertid vite at innsjøen var drikkevannskilden til Antsirabè, og da fikk vi litt bakoversveis. Rundt innsjøen satt det nemlig store mengder med folk som vasket klærne sine, men merkelig nok ingen som badet (eller vasket seg selv). Årsaken til at det ikke finnes noen badegjester der nå, er på grunn av en parasitt som visst nok kryper inn i deg og gjør skade på organene dine. I kolonitiden var det en svært populær badeplass for de rike franskmennene.
Sykkelturen var helt fantastisk deilig! Alle var storfornøyde med innsatsen og veiene var bare supre å sykle på. Det minner mye om Danmark, selv om man ikke skulle tro at veiene stort sett var beine strekninger og vannrette når vi egentlig syklet på fjelltur. Antsirabè ligger på ca. samme høydemeter som Hardangervidden i Norge!

Etter at vi hadde besøkt innsjøen tok vi et velfortjent stopp på en resturant like ved. Her fikk vi i oss mat og en del drikke (påfyll må man ha!).

Turen hjem gikk som et olja lyn! Nå hadde alle fått teken, bortsett fra Mariel som trådde så hardt at kjedet hoppet av. De andre kjørte imidlertid ifra henne nedover bakkene, da hennes rop om hjelp ikke akkurat ga ekko. Tyngdekraften var vel strengt tatt heller ikke på Mariel sin side ...

På veien stoppet vi på et "marked" der de solgte masse ulike krystaller (vi var i himmelen!). Der må vi garantert komme tilbake med lommeboken full. Madagaskar er nemlig kjent for sine krystaller.

Resten av ettermiddagen ble brukt til å handle inn middag, som til en forandring ble servert av Hege og Mariel. Godt var det! Kristine hadde for øvrig skrelt og kuttet opp grønnsakene. Det stod vegetarsaus med grønnsaker og pasta på menyen og ikke minst hushjelpens nydelige brødbakst! Som dere forstår så laget vi FAKTISK middag selv i dag, siden vi dro på sykkeltur og ikke visste når vi var tilbake igjen.

 Offroad langs kanten av Andraikiba

 Utsikten fra resturanten

 "Le lac!"

 Sykkeltur i solskinn

Klesvask i drikkevannet

Landskapet langs veien til Andraikiba

-Kristine og Mariel

Keep moving!

Det er malariatid og Heges nye motto er: Keep moving! (oppfunnet av Mariel).

I dag var vi tidlig oppe og klar for vår første dag på sykehuset. Sjefen av den norske skolen fulgte oss for å vise veien første dagen. Da vi kom til porten utenfor sykehuset kan man trygt si at det var lang lang rekke av både store og små.. Vi møtte på det som i Norge kalles Poliklinikk, men etter litt om og men og venting viste det seg at Dr. Harison som vi skulle møte var på landsbyga.

Dr. Harison (vår ansvarsperson/kontaktperson her) kom forresten innom oss en tur etter at han var tilbake, men da i forbindelse med den loste casen vår (eller Kristines..). Kristine har med andre ord ikke fått kofferten sin enda, så her går klærne på skift. Vi begynner imidlertidig å se lyset i tunnellen, ettersom Dr. Harison har påtatt seg oppgaven å få den i hus. I forhold til sykehuset så fortalte han oss at vi kommer til å lære mye (noe vi ikke tviler på), men han har ikke anledning til å ta i mot oss før onsdag ettermiddag, da han skal et ærend i hovedstaden (Tana) til i morgen og onsdag formiddag er det valg av ny grunnlov her. Vi håper og krysser alt vi har for at Kristine skal få sin kjære koffert igjen! Sjefen på den norske skolen og en gasser (som for øvrig snakker norsk, engelsk, fransk og gassisk) har vært veldig hjelpsomme her. En stor takk til dem.

Digresjon: Dr. Harison synes å være en alletiders mann! Han var veldig imøtekommende, hyggelig og humørfylt:) Han skrattlo for eksempel av den enkle krussedulløse signaturen til Kristine, da hun undertegnet en fullmakt for at han skulle kunne hente kofferten for henne.

Vi har ellers i dag også hatt en rolig dag. Etter at vi dro hjem fra sykehuset har vi kjøpt litt suvenirer og vært innom mange spennende butikker, men vi var tilbake til skolen kl. 13, da hushjelpen hadde laget middag + dessert. Vegetarmiddagen var kjempe god, hun er både flink og trygg i matveien - heldigvis! Alle lever enda:-D Da vi kom igjen hadde hun i tillegg redd opp sengene, vasket og brettet klærene.

                                                           På vei ned ene "handlegaten"

Alle er klare for mat etter en lang og varm dag (til tross for at klokken kun er ett).

Det er ikke hver dag man kommer til duk og dekket bord:)

                                                  Maten vi fikk servert. Ris og vegetargryte

En liten stund etter middag tok vi oss en tur på Volleyballbanen i hagen vår. Det gikk fort et par timer utenfor der med litt skriving og Alias i solen! (alt utenom volleyball som vi ikke har fått anskaffet enda). Trampolinen utenfor er for øvrig forbeholdt Mariel, da det ikke er noe god klaring ned til bakken..

Volleyballbanen like rundt hushjørnet hvor vi bor

Mariel med sine kunstner på den nokså lave trampolinen

Hege er forresten blitt en fri kvinne igjen og er veldig glad for å slippe å måtte snylte på andre når det gjelder penger. Takk til pappan til Hege som tok seg bryet (han hadde vel i grunn ikke noe valg..).

Morgendagen er enda ikke helt ferdig planlagt, men vi har i hvert fall ikke tenkt å holde oss innenfor husets fire vegger.

Ps: VEL OVERSTÅTT med farsdagen til alle våre fedre, Tore, Rolf Ivar, Trond Egil og Roald. Håper dere hadde en super dag!

Mange klemmer fra alle oss!

Hele gjengen samlet (med sine nye vesker) utenfor Den Norske Skolen

Salama!

I dag har det vært en relativt rolig dag, vi har i grunn bare slappet av kost oss. Det har vært over 30 grader, så vi tok like så godt en tur til et hotell like ved og hev oss uti bassenget. Dette trodde vi forsåvidt skulle bli suuper deilig - ikke visste vi at det var ISKALDT! (til å begynne med..). Etter en dukkert gikk det fort over til å bli avkjølende og når vi kom på land var det knappe fem minutter på hver side (medium stekt) før vi måtte uti igjen.

Det lille, men koselige bassenget:)

Mariel og Ida som så smått er begynt og bli vant med vannet

Vi har vært en del ganger rundt i gatene i dag, og det er en opplevelse i seg selv. Nedover gatene finner du mange små boder med hver sin spesialitet, det være seg for eksempel nystekt mat, smykker, skotøy og diverse annet. Over alt blir vi også stoppet av mennesker som vil selge noe i håp om å få noen ekstra kroner til livets opphold. Vi har fått beskjed om at barna som bor her har ulike tilbud, så ingen av dem skal ha det "vondt" i den forstand. Det er likevel vanskelig når det kommer små barn (gjerne utsendt av sine foreldre som ønsker litt ekstra).... Kanskje en mor som spør etter mat og peker på sitt nyfødte barn på armen..

En av gatene

Hege og Mariel

Mariel klarte for øvrig ikke å holde seg i dag, så hun kjøpte et brød til en liten sliten gutt. Dette endte med at når vi gikk videre nedover gatene kom det en hel gjeng med barn etter oss.. Ryktene sprer seg med andre ord fort - derfor har vi for eksempel fått beskjed om å være til tilbakeholden. Menneskene er for øvrig utrolig hyggelige og hjelpsomme, de er ikke redd for å slå av en prat (det være seg blanding av engelsk, fransk, gassisk og tegnspråk). Ida skulle for eksempel kjøpe seg en ny mobil og da var det fire stykker som skulle hjelpe og innen hun hadde kjøpt mobilen hadde alle prøvd den...

Nå har vi akkurat smakt på gassisk pizza, noe som kan synes å være en blanding av godt og vondt.  Jevnt over så var den vel i grunn ikke så verst, men vi endte opp med vegetar pizza, da vi er litt skeptisk til kjøtt. Pizzaen tok vi imidlertidig med oss hjem og vi stod ikke i ro et sekund da vi så at myggen begynte å sverme rundt oss. Dere skulle for øvrig vært flue på veggen da vi bestilte pizza. På denne pizzaen var det nemlig sopp og dette ville ikke Ida og Hege ha. Mariel prøvde dermed og forklare på engelsk at vi ikke ville ha dette på og når det så ut for at mannen ikke skjønte hva hun mente utbrøt Hege: "No champions". Dette skal vi love deg at ble en god latter både for oss og han mannen. Mariel prøvde imidlertidig og ro det litt inn igjen og fortalte alle der at "we are just losers" - de må nå ha mat de også!

                                                           RESTAURANT - PIZZERIA
Ps: Vi anbefaler alle å prøve Pousse-pousse! Dette er en opplevelse i seg selv - utrolig artig:) Det er ikke som taxi i Norge - her står de nemlig bokstavelig talt utenfor og venter på deg uten å vite om du i det hele trenger det.

Mariel sitter i en såkalt Pousse-pousse

Vi setter forresten stor pris på kommentarene deres! Grasias (som Mariel går rundt her og sier..)